Da var det på’n igjen…

Jeg hadde aldri trodd jeg kom til å gjøre det igjen. Men nå sitter jeg med første stakkdel til en ny Grafferdrakt i fanget. En ro har senket seg. Ikke visste jeg at brodering er så avslappende.

Jeg står til venstre i min Grafferdrakt, min datter Una til venstre i sin. Moren min har en Finnmarksbunad. Om to år også hun kle seg i Grafferdrakt.

Jeg husker vemodet da jeg i mars 2019 avsluttet broderingen til det som skulle bli bunad til meg selv. Og stoltheten selvsagt over å ha holdt ut å brodere alt.

Det er ingen tvil om at Grafferdrakten er en av de norske bunadene med mest broderi. Motivasjonen den gangen var å kunne delta i bryllupet til min datter i egensydd Grafferdrakt, både brodert og montert.

Det var en stolt dag å overvære vielsen til min skjønne datter, i egensydd bunad.

Men nå sitter jeg her på hytta med ny Grafferdrakt å brodere. Det er min mor som skal få ny bunad til 80-års dagen i 2023. Så det er bare å henge i.

Nytt bunadsprosjekt er i gang. Berneren Tosca sover i bakgrunnen.

Legg igjen en kommentar